Lisensmannen og andre eventyr

Etter ei uka på universitetet kommer det nu ei lita oppdatering. Mye har skjedd siden sist. Vi har hatt språkkurs hver dag siden vi kom ned og kan nu både skrive og forstå en del meir tysk enn når vi først ankom. Vi har også hatt verdens morsomste dame som tysklærer: Frau Birkenhagen. Best kjent før sin karakteristiske latter (best kjent som Elke-LOL), sine direkte kommentara og yndlingsuttrykk: "Mensch, hilfe! Was ist los?". Vi kose oss på språkkurs. Der e det avslappa stemning og masse artige folk, de fleste fra Polen. Og de som kommer fra Polen studere germanistikk. Stort sett. 

Vi har også hatt overraskanes mye bra vær siden vi kom ned. Vi hadde hørt at Bielefeld skulle være på linje med Bergen i Norge, men siden vi kom har vi kanskje hatt 4 daga med regn og kanskje 7 daga tilsammen kor det har vært dårlig vær. Forrige helg va vi i byen heile lørdagen, satt ute og nøyt sola!

Før æ fortell om den første uka vil æ først fortelle dåkker eventyret om Lotta og den tyske lisensmannen...

Det var en gang ei lita naiv jente som het Lotta. Hun skulle være et halvt år på utveksling i Tyskland. Hun visste ikke så mye om hvordan ting foregikk der, men det skulle hun da sannelig finne ut av! Så var det en dag hun satt og ante fred og ingen fare, da ringte det plutselig på døren. Hm, hvem kan det være? Tenkte den naive lille Lottaen og gikk for å åpne døra. Der stod det en mann som var like høy som han var tykk. Guten Tag, sa mannen, sind Sie Frau S? Lotta tenkte for seg selv at det måtte vel være henne, og svarte dermed ja.

Og snipp, snapp, snute, så var økonomien ute. Vi har en liten TV som ikkje engang e kobla i veggen. Vi har også en radio som vi aldri bruke. Trur du ikkje den tøffeln lurte oss - han så ikkje engang sjøl at vi hadde radio, han bære skreiv det inn på tulleskjemaet sitt. Og det tulleskjemaet skulle vi levere på rådhuset før å slippe å betale lisens mens vi e her, siden vi e studenta. HAHAHA. Åh, du din moroklump av en lisensmann! Trukke det! Der fikk vi glatt beskjed om at vi mottar ikkje stipend fra Tyskland og derfor "tell" det ikkje. Har nu fått ikkje mindre enn to brev i posten, med kontonummer og greier.

Men så naiv var ikke den lille Lottaen at hun ikke visste råd. Hun skulle da jammen forfatte et brev til den slemme lisensmannen og vise han hvor TVen skulle stå!
Kjære Herr sleipe lisensmann, ta deg en lørdagsbolle og kom ikke her å krev våre stakkars norske studentkroner! Vi har kastet ut både TV og radio og om litt rømmer vi tilbake til Norge - HAH - ta den du!

Har forøvrig ingen intensjona om å betale lisens til den tyske stat - og med tanke på DLD - æ betalte lisensen min mens æ bodde i Norge...

Den første uka altså.
Mandag: Første forelesning på tysk! Om arbeids- og organisasjonspsykologi. Det vise sæ at vi har kommet på et nybegynnerkurs. På den første forelesninga ble vi forklart ka ei metaanalyse e (og hun lo en spottende latter...). Vi fikk også vite at eksamen vi ska ha, som forøvrig e i mai, vare i en time. ÉN TIME. Jepp. Og den innehold visstnok litt ulike typa oppgava, som fyll-inn og noen litt lengre oppg. Enda godt at æ pakka med mæ ordforrådet mitt på tysk i arb. orgpsyk, det gjør det jo litt lettere. Vi har heldigvis en avtale neste uke, da ska vi få vite litt meir om ka som ska skje og kordan det foregår litt meir konkret. Vi e også de eineste utvekslingsstudentan på psykologi. Kasta inn sammen med en haug med tyskspråklige studenta. Æ stille med norske flagg og vikinghjelm på neste forelesning. Kanskje blir det til og med litt pauseunderholdning med den norske nasjonalsangen. Det hadde ikkje vært feil.

Tirsdag hadde vi vårt første seminar. Også der sammen med bære tyskspråklige studenta. Der va det litt mindre folk enn på forelesninga, 160 mot ca 10 på seminaret. Ho som har seminaret e nyutdanna og bydde oss umiddelbart duen.

Her må det nesten skytes inn en liten forklaring:
Som mange vet fra tyskundervisninga fra ungdomsskolen skal man i Tyskland så godt det lar seg gjøre, tiltale folk man ikkje kjenne med Sie (den norske De). Men man kan også by noen du-en, da kalles det dutzen (som da e et verb). Detta kan man gjøre hvis man e på samme nivå (student-student) eller hvis man e på et høyere nivå enn den man snakke med. De som tilbyr duen ønske som regel at stemninga ikkje ska være så formell, men ofte e det et skalkeskjul. F.eks i bedrifta: hvis sjefen ønske å virke jovial og "slette ut" de formelle grensene mellom arbeidsgiver og -taker, så tilbyr han de andre duen. Det som derimot ofte e tilfelle e at de samme grensene eksistere i praksis, men man late som at de ikkje gjør det, og kor koselig e vel det? Det e også sånn at når man en gang har tilbydt noen duen, kan man aldri ta den tilbake igjen!
Så vær forsiktig -  Duen sin dele man ikkje med kæm som helst!

...fortsettelsen: Ho va veldig hyggelig og imøtekommanes. Vi fikk vite at vi må holde et foredrag på tysk før de andre deltakeran, basert på en rekke tyske vitenskapsartikla og utdrag fra bøker. Foredraget skal tilsammen vare i en time, kor den første delen skal bestå av en power-point presentasjon med tilhørende snakk. Den siste delen skal vi derimot finne gode praktiske eksempla før å illustrere det vi har snakka om, det være sæ en liten film, rollespill, artige oppgava/øvelsa før de andre... eller nåkka heilt nytt og uventa. I tillegg ska vi skrive et referat av det vi har gjort som egentlig skulle være på seks side, men vi får sannsynligvis lov å skrive fire side, siden tysk ikkje e morsmålet vårt. Hurra.

På onsdag prøvde vi å jobbe med semesteroppgaven vårres. Det e et fag vi har i tilknytning til universitetet i Tromsø. Men det ska sies at vi ikkje har jobba så alt før mye med den siden vi kom ned... og nu hadde vi igrunn glemt kordan analysa vi sku gjøre i SPSS (før de som ikkje studere: statistikkprogramm). Det va også spesielt artig å skulle gjøre analysan på tysk - som om ikkje programmet va gresk nok fra før. Vi gjetta oss frem og havarerte på et regresjonsskjær etter to intensive tima med norsk bannskap (som heldigvis ingen andre forstod) og dertil hørende svette og tåra. Vi sendte deretter en tårevåt mail til vår elskede professor og veileder i Norge med bønn om hjelp til denna umulige oppgaven han har satt oss til. ...vi har ikkje fått svar. Og kan dermed heller ikkje jobbe med den i helga, det va skrekkelig synd.

På torsdag forsøkte vi å lese litt i den nye tyske læreboka vi har kjøpt. Det va spesielt gøy. Det første kapittelet va et historisk tilbakeblikk kor det egentlig handla om ting vi hadde om i diverse innføringsfag - altså ikkje så vanskelig. Så skulle vi lese om Handlungsregulation. Eller handlingsregulering på godt norsk. Det va ikkje like greit nei. Etter to tima og fire gjennompløyde side kom denna studenten frem til at det ville være en fare for den psykiske helsa å fortsette og valgte derfor å avbryte operasjonen.

Når vi da skulle gjennomgå detta temaet på forelesninga på fredag kom det frem at den modellen æ nesten ble sinnsforvirra før, ikkje engang ble nevnt på forelesninga. Har nu gått bort i fra strategien om å lese til forelesninga. Ska heller lære mæ det som blir tatt opp der, og bruke boka som oppslagsverk i etterkant. Myyyye lurere.

Nu har vi heldigvis tatt helg og kan slappe av, det e snart sol på verandaen, vi har spist pannekake og bacon med lønnesirup til frokost - det e en fin lørdag!

Ønske alle sammen ei god helg! :-)











Mamma, sånn her ble forresten kø-mannan du ba om. Æ trur kanskje de danse.