Lisensmannen og andre eventyr

Etter ei uka på universitetet kommer det nu ei lita oppdatering. Mye har skjedd siden sist. Vi har hatt språkkurs hver dag siden vi kom ned og kan nu både skrive og forstå en del meir tysk enn når vi først ankom. Vi har også hatt verdens morsomste dame som tysklærer: Frau Birkenhagen. Best kjent før sin karakteristiske latter (best kjent som Elke-LOL), sine direkte kommentara og yndlingsuttrykk: "Mensch, hilfe! Was ist los?". Vi kose oss på språkkurs. Der e det avslappa stemning og masse artige folk, de fleste fra Polen. Og de som kommer fra Polen studere germanistikk. Stort sett. 

Vi har også hatt overraskanes mye bra vær siden vi kom ned. Vi hadde hørt at Bielefeld skulle være på linje med Bergen i Norge, men siden vi kom har vi kanskje hatt 4 daga med regn og kanskje 7 daga tilsammen kor det har vært dårlig vær. Forrige helg va vi i byen heile lørdagen, satt ute og nøyt sola!

Før æ fortell om den første uka vil æ først fortelle dåkker eventyret om Lotta og den tyske lisensmannen...

Det var en gang ei lita naiv jente som het Lotta. Hun skulle være et halvt år på utveksling i Tyskland. Hun visste ikke så mye om hvordan ting foregikk der, men det skulle hun da sannelig finne ut av! Så var det en dag hun satt og ante fred og ingen fare, da ringte det plutselig på døren. Hm, hvem kan det være? Tenkte den naive lille Lottaen og gikk for å åpne døra. Der stod det en mann som var like høy som han var tykk. Guten Tag, sa mannen, sind Sie Frau S? Lotta tenkte for seg selv at det måtte vel være henne, og svarte dermed ja.

Og snipp, snapp, snute, så var økonomien ute. Vi har en liten TV som ikkje engang e kobla i veggen. Vi har også en radio som vi aldri bruke. Trur du ikkje den tøffeln lurte oss - han så ikkje engang sjøl at vi hadde radio, han bære skreiv det inn på tulleskjemaet sitt. Og det tulleskjemaet skulle vi levere på rådhuset før å slippe å betale lisens mens vi e her, siden vi e studenta. HAHAHA. Åh, du din moroklump av en lisensmann! Trukke det! Der fikk vi glatt beskjed om at vi mottar ikkje stipend fra Tyskland og derfor "tell" det ikkje. Har nu fått ikkje mindre enn to brev i posten, med kontonummer og greier.

Men så naiv var ikke den lille Lottaen at hun ikke visste råd. Hun skulle da jammen forfatte et brev til den slemme lisensmannen og vise han hvor TVen skulle stå!
Kjære Herr sleipe lisensmann, ta deg en lørdagsbolle og kom ikke her å krev våre stakkars norske studentkroner! Vi har kastet ut både TV og radio og om litt rømmer vi tilbake til Norge - HAH - ta den du!

Har forøvrig ingen intensjona om å betale lisens til den tyske stat - og med tanke på DLD - æ betalte lisensen min mens æ bodde i Norge...

Den første uka altså.
Mandag: Første forelesning på tysk! Om arbeids- og organisasjonspsykologi. Det vise sæ at vi har kommet på et nybegynnerkurs. På den første forelesninga ble vi forklart ka ei metaanalyse e (og hun lo en spottende latter...). Vi fikk også vite at eksamen vi ska ha, som forøvrig e i mai, vare i en time. ÉN TIME. Jepp. Og den innehold visstnok litt ulike typa oppgava, som fyll-inn og noen litt lengre oppg. Enda godt at æ pakka med mæ ordforrådet mitt på tysk i arb. orgpsyk, det gjør det jo litt lettere. Vi har heldigvis en avtale neste uke, da ska vi få vite litt meir om ka som ska skje og kordan det foregår litt meir konkret. Vi e også de eineste utvekslingsstudentan på psykologi. Kasta inn sammen med en haug med tyskspråklige studenta. Æ stille med norske flagg og vikinghjelm på neste forelesning. Kanskje blir det til og med litt pauseunderholdning med den norske nasjonalsangen. Det hadde ikkje vært feil.

Tirsdag hadde vi vårt første seminar. Også der sammen med bære tyskspråklige studenta. Der va det litt mindre folk enn på forelesninga, 160 mot ca 10 på seminaret. Ho som har seminaret e nyutdanna og bydde oss umiddelbart duen.

Her må det nesten skytes inn en liten forklaring:
Som mange vet fra tyskundervisninga fra ungdomsskolen skal man i Tyskland så godt det lar seg gjøre, tiltale folk man ikkje kjenne med Sie (den norske De). Men man kan også by noen du-en, da kalles det dutzen (som da e et verb). Detta kan man gjøre hvis man e på samme nivå (student-student) eller hvis man e på et høyere nivå enn den man snakke med. De som tilbyr duen ønske som regel at stemninga ikkje ska være så formell, men ofte e det et skalkeskjul. F.eks i bedrifta: hvis sjefen ønske å virke jovial og "slette ut" de formelle grensene mellom arbeidsgiver og -taker, så tilbyr han de andre duen. Det som derimot ofte e tilfelle e at de samme grensene eksistere i praksis, men man late som at de ikkje gjør det, og kor koselig e vel det? Det e også sånn at når man en gang har tilbydt noen duen, kan man aldri ta den tilbake igjen!
Så vær forsiktig -  Duen sin dele man ikkje med kæm som helst!

...fortsettelsen: Ho va veldig hyggelig og imøtekommanes. Vi fikk vite at vi må holde et foredrag på tysk før de andre deltakeran, basert på en rekke tyske vitenskapsartikla og utdrag fra bøker. Foredraget skal tilsammen vare i en time, kor den første delen skal bestå av en power-point presentasjon med tilhørende snakk. Den siste delen skal vi derimot finne gode praktiske eksempla før å illustrere det vi har snakka om, det være sæ en liten film, rollespill, artige oppgava/øvelsa før de andre... eller nåkka heilt nytt og uventa. I tillegg ska vi skrive et referat av det vi har gjort som egentlig skulle være på seks side, men vi får sannsynligvis lov å skrive fire side, siden tysk ikkje e morsmålet vårt. Hurra.

På onsdag prøvde vi å jobbe med semesteroppgaven vårres. Det e et fag vi har i tilknytning til universitetet i Tromsø. Men det ska sies at vi ikkje har jobba så alt før mye med den siden vi kom ned... og nu hadde vi igrunn glemt kordan analysa vi sku gjøre i SPSS (før de som ikkje studere: statistikkprogramm). Det va også spesielt artig å skulle gjøre analysan på tysk - som om ikkje programmet va gresk nok fra før. Vi gjetta oss frem og havarerte på et regresjonsskjær etter to intensive tima med norsk bannskap (som heldigvis ingen andre forstod) og dertil hørende svette og tåra. Vi sendte deretter en tårevåt mail til vår elskede professor og veileder i Norge med bønn om hjelp til denna umulige oppgaven han har satt oss til. ...vi har ikkje fått svar. Og kan dermed heller ikkje jobbe med den i helga, det va skrekkelig synd.

På torsdag forsøkte vi å lese litt i den nye tyske læreboka vi har kjøpt. Det va spesielt gøy. Det første kapittelet va et historisk tilbakeblikk kor det egentlig handla om ting vi hadde om i diverse innføringsfag - altså ikkje så vanskelig. Så skulle vi lese om Handlungsregulation. Eller handlingsregulering på godt norsk. Det va ikkje like greit nei. Etter to tima og fire gjennompløyde side kom denna studenten frem til at det ville være en fare for den psykiske helsa å fortsette og valgte derfor å avbryte operasjonen.

Når vi da skulle gjennomgå detta temaet på forelesninga på fredag kom det frem at den modellen æ nesten ble sinnsforvirra før, ikkje engang ble nevnt på forelesninga. Har nu gått bort i fra strategien om å lese til forelesninga. Ska heller lære mæ det som blir tatt opp der, og bruke boka som oppslagsverk i etterkant. Myyyye lurere.

Nu har vi heldigvis tatt helg og kan slappe av, det e snart sol på verandaen, vi har spist pannekake og bacon med lønnesirup til frokost - det e en fin lørdag!

Ønske alle sammen ei god helg! :-)











Mamma, sånn her ble forresten kø-mannan du ba om. Æ trur kanskje de danse.

Åja, dåkker har et eget språk?

Litt tysk musikk som æ har hatt på hjernen heile uka. Trykk her!

Ja, da hadde man møtt de andre erasmus-studentan! En salig blanding av ulike nasjonaliteta, og dertil hørende språklige og kulturelle utfordringe. På torsdag va vi på café på uni før å treffe de andre. Der ble det servert både kake og kaffe som sæ hør og bør. Æ snakka sikkert med 20 persona, og klarte å huske navnet på ei av dem. Æ anser det som en suksess. Det va mange der som kanskje ikkje har plana om å studere så mye. Men det e jo også lov. Der fikk man også høre at Norge kanskje ikkje e så kjent rundt om i verden. Vi e jo igrunn et latterlig lite land sammenligna med resten av Europa, men æ like å tenke at det e en styrke snarere enn en svakhet - tenk så mye ubebodd land vi har å tilby folket vårt! Før ikkje å snakke om oljefondet, det blir jo endel per pers...uansett! Hørt på erasmus-café:

"Okej, du kommer fra Norge altså (...) så du snakke tre ulike språk. Engelsk, tysk og ka e d siste?"
"Hmm.. Æ snakke jo norsk da"
"Åja, så dåkker har et eget språk?"
...

Samtalen gikk flytanes! Til alle dåkker som skulle være i tvil. Ja, vi har et eget språk. Og vi e stolt av det.

På fredag møtte vi opp på Universitetet, mest før å bli kjent med de andre studentan. Vi har jo allerede ordna alt med studentbevis og transport og immatrikulering. Så da fikk vi henge på slep og snakke litt med de andre. På mi gruppa va det mange fra Polen. Som ikkje snakka engelsk. Heldigvis, så fikk man jo øvd litt på tysken. Ich heisse Lotta, ich bin zweiundzwanzig jahre alt... Heldigvis va det også noen som ikkje snakka tysk der, så da fikk man tatt introduksjonen på engelsk også. Det va en dag fyllt med språkblomster.

På slutten av dagen skulle vi ta en språktest for å finne ut kordan nivå vi sku være på universitetet sitt språkkurs. Den prøven kan ta sæ en bolle. Før det første fikk vi særdeles dårlige instruksjona før vi sku ta den. Vi skulle ta den på nett, med øretelefona og heile pakka. Før det andre gikk det så vanvittig fort! Det bæste va at æ ikkje skjønte at det gikk på tid før æ va kommet til den fjerde oppgaven. Æ rakk ikkje å skjønne ka æ skulle gjøre før tida va ute, dvs det va tre sekund igjen og æ bære tok et alternativ. Sånn før å være hyggelig. Det her førte til at æ kom på samme nivå som ei som aldri har hatt tysk i heile sitt liv og som ikkje kan snakke det heller. Validitet much??

Sparrenburg

I går va vi på guida tur rundt om i Bielefeld. Det va nydelig solskinn og faktisk ganske greie temperatura. Vi besøkte den berømte borgen som e blitt symbolet på byen og derfra kunne man nyte utsikten.

Utsikt over Bielefeld

Bielefeld ca. 1650 (Sparrenburg nærmest)

Vi va også innom ulike kirke og innom det nest eldste rådhuset (av tre), der fikk vi se en minikopi av Bielefeld fra sånn som det så ut rundt 1650.

Rådhuset

Så da har man blitt kjent med noen fleire folk, det kommer alltid godt med. I dag ska vi besøke dyreparken, det glede æ mæ til! Har hørt at det ikkje e så mye å rope hurra før, men æ tenke det e verdt å sjekke ut likevel.







På mandag begynne vi med språkkurs på universitetet, det blir spennanes. Håpe man kommer på et nivå som ikkje blir før vanskelig. :-)

Håpe alle har en fantastisk søndag og får ei flott uke!

I sitt rette element!

For å komme oss til Schildesche der banen til byen går fra kan vi enten ta buss, eller vi kan gå et kvarter til fots. Når vi går til fots går vi forbi et firma som har et litt spesielt produkt å tilby. D kan se ut som at gravstøtte i Tyskland ikkje e tilsvaranes de i Norge. I Bielefeld kan man få ei designgrav som vise kæm du va mens du levde. Tanken e kanskje god, men d e nåkka med markedsføringa som får mæ til å tenke at d e i beste fall e litt stusslig.

Så hvis du likte å fiske mens du levde så får du en liten dam på grava di...

...Eller du likte å spille golf

...Va interessert i kunst

Eller bære hadde en spesiell hårfrisyre...

Morbide greier... Ka skulle vært min dekorasjon?

Ellers har vi funne ut at man kan kjøpe uhorvelige mengda med kjøttdeig på en gang - selvfølgelig til en latterlig pris:

Her snakke vi altså om 2.244 kg kjøttdeig til 8 Euro (ca 64 kr). Den spis 300 gramspakninge til frokost.

Skulle du ha ellers ha noe på hjertet så e d bære å stikke innom kirka i sentrum. Der får du dine velfortjente 12 minutta med Gud. Hverken mer eller mindre.

Dagan her nede går ellers som vanlig. Nu har vi endelig kommet oss i gang med litt trening igjen og har jogga rundt Obersee et par gang. Der går d løype rundt heile vannet og vi tippe de e rundt 3 km lang. E deilig å kunne jogge ute uten å bekymre sæ før å brekke lårhalsen! D har vært litt kaldt her den siste uka, men i helga har d vært deilige vårtemperatura. For noen daga siden frøys d på noen av de små vannan som ligg rundt her. Der bor både svana og ender. De måtte dele på den lille bare flekken som va igjen:

Søndagsmusikk: Trykk her!

Vi har også møtt Christian sin mentor denna uka. Vi va ute og spiste meksikansk mat og så fotballkamp, til alles store glede. Heia kæm-d-nu-enn-e-som-vinn. Veldig koselig selskap va d i hvert fall og han snakka heldigvis engelsk så samtalen gikk nåkka lettere enn på tysk.

Angela som vi leie hos har også fiksa sånn at vi kan låne sykla hos ho, så i går sykla vi til butikken. Ho e så utrulig snill, ordne og fikse med alt vi treng og meir til! Så nu blir d nok litt sykling fremover! :-)

I går va vi ute og spiste på en tyrkisk restaurant som heite Yol - heilt fantastisk mat! Spiste lammekjøttdeig stekt på spyd med salat, bulgur og brød til. D va nydelig mat og atmosfæren va deilig og avslappa. ...Heilt t d ramla inn en gjeng med jente som tydeligvis sku gifte bort ei venninna. Med englevinga og sparegris tråla de rundt i lokalet og tigde penga. Lure på om sånt forekommer på norske restauranta eller om de hadde blitt kasta ut?

Til slutt en liten film fra ankomsten i Bielefeld:

Ha ei fin uke alle sammen! :-)

For alle de grå og transparente dagan

Æ har løst til å skrive om det å ikkje føle sæ god nok. Ikkje fordi æ har løst til å utlevere mæ sjøl, men fordi æ har en følelse av at mange føle det på samme måten.

Først av alt: The Weepies - Citywide Rodeo

Det finnes utallige måta å føle sæ utilstrekkelig på. Når man kommer før seint på jobb. Når du kommer fra en eksamen og føle at du har scora en A, men det vise sæ å være en C eller D. Når du går ei uka eller seks uten å trene, og alle andre selvfølgelig e i sitt livs beste form. Man glemme å hente ungen sin i barnehagen på vei hjem fra jobb. Når man har satt opp at man ska lese fra åtte til åtte, men i realiteten får lest to tima og bruke resten av tida på å snakke med de man sitt på kontor sammen med. Man har bestemt sæ før å bruke lørdagen til å vaske huset, men ende opp med å se 14 episoda av en eller anna hjernedød TV-serie. Man har laga 120 avtale før den kommanes uka, men har ikkje ork til å møte til halvparten av dem. Man rekk ikkje å henge opp klær før ektefellen kommer hjem. Man glemme å kjøpe brød. Man lar notatan til den viktige presentasjonen på jobb ligge igjen hjemme. Uansett kæm man e og kordan rolle man har møte man daglig andres og egne forventninge til sæ sjøl, uansett om man e student, i full jobb, pensjonert eller går i første klasse på barneskolen.

Enkelte daga e den ytterste huden gjennomsiktig og man føle at alle kan se rett gjennom dæ. Selv dama i kiosken kan se at du ikkje dug til noen ting. Og ho kommer sikkert til å fortelle det til heile verden også.

Noen daga vil man bære ligge innerst i kroken under senga, holde pusten og håpe at ingen legg merke til at du eksistere. Som regel e det en dårlig strategi. Grunna den tidligere nevnte lørdagen risikere man fort å møte på et visst antall aggressive hybelkanina og andre avarter. Så ka skal man gjøre? Finnes det noen gode strategia før å skru av sine sosiale følera og legge de til sides?

Ska man klistre på sæ sjarmen og tvinge sæ gjennom det? Utstråle den største selvsikkerhet (og kanskje litt ekstra før å være på den sikre sida). Så når folk spør kordan man har det så gir man sitt mest selvsikre smil og svare i et påtatt optimistisk tonefall: "Det går bra!". Kor mange gang har man ikkje delt ut den frasa og kjent nederst i magen at det ikkje stemme. Det e ei frasa som minne om en gammel venn man ser på gata, men som man har slutta å hilse på. Likevel dele man den ut som et ørlite håp om at heller ikkje i dag vil noen gjennomskue menneskeligheta vårres.

Og når kvelden kommer sitt man å spille av utallige scenarioa og samtala fra dagen som har vært og lure på kordan det gikk an å være så idiot. Kæm e det som har latt en sånn brist i skaperverket vokse frem. Og kordan i all verden skal man rekke å gjøre opp før alle feilan man har gjort i dag før mårradagen e over og samtidig ha hjernekapasitet til å unngå alle feilan man kommer til å gjøre? Det e faktisk håplaust.

Når dissa dagan kommer skulle man ønske at det fantes en pille mot selvbevissthet og dårlige forventninge til sæ sjøl.

Man skulle kanskje tru at æ nu skulle avslutte detta innlegget med et knakanes godt selvhjelpsråd. Æ sku ønske æ hadde et å komme med. Kanskje i mårra. Når æ kommer frem fra under senga. Kanskje verden da ser annerledes ut. Og hybelkaninan e kanskje ikkje så aggressiv hvis man slutte å fore dem med negativ påvirkning.

Der kleine Prinz

I går va det virkelig Hotell Cæsar her. Det begynte med en aldri så liten opptreden i butikken. Videre følger en liten guide i hvordan skjelle ut noen på tysk (med norsk tekst):

- Jeg stod da virkelig her før De!

- Nei, jeg hadde vognen min foran Deres!

- Unnskyld meg, men nå synes jeg De skal holde munnen deres! (Truer med pekefinger opp i ansiktet)

- Hva! Hvordan våger De å rette fingeren Deres mot meg!

- Nå tror jeg De skal gå hjem å lære Dem litt folkeskikk frue!

- Ja, er det ikke typisk. Komme her å tro at De er noe!

...og sånn fortsatte det til de forlot butikken. Vi e fortsatt ikkje heilt sikker på ka som skjedde, men vi trur dama kom å stilte sæ foran den eldre mannen (og kona hans som fortvilt prøvde å få han til å slutte å kjefte) fordi de forlot vogna si i køen. Det herske likevel en viss usikkerhet i forhold til detaljan rundt hendelsen. Æ meine vi en gang så Et Dukkehjem på tysk i en eller anna norsktime på videregående. Sjargongen minna litt om det. 

Videre skulle vi ta bussen hjem etter at vi hadde handla. Da va d ei gammel dame som hadde et illebefinnende og ble henta av sykebil. Det va ganske skummelt, men redningstjeneste kom heldigvis fort til unnsetning. Va heldigvis ei anna dame på bussen som virkelig tok ansvar og roa den stakkars gamle dama ned. Ho va ved bevissthet når de henta ho og vi håpe at alt gikk bra med ho!

Bortsett fra litt drama går det ellers veldig bra her nede. Språkkurset kommer sæ og vi har nu betalt semesteravgift ved Universität Bielefeld og e herved immatrikulert! Har også oppdaga at det finnes noen sure sokka i ansattskuffa ved universitetet her også. Men e heldigvis den første så langt og vi har ellers blitt møtt med stor gjestfrihet og imøtekommelse her nede. Noen synes vel bære at verden e et kjipt sted, og til det e det vel kun en ting å si:

Ta dæ en Apfeltasche og lev litt!

De vi leie hos har tatt inn en liten svart katt. Den e veldig kosen og kjempesøt! Æ har forelska mæ fullstendig og har vært så heldig å få lov til å ta den med på besøk opp i leiligheta (før vi flytta inn pleide den å ligge her oppe). Her e den søte katten: 

Har for sikkerhets skyld kjøpt ei bok på tysk. Og da bestemte æ mæ før å prøve mæ på Der kleine Prinz av Antoine de Saint-Exupéry. Har lest den på norsk en gang for veldig lenge siden så klare å henge sånn høvelig med. "Bitte... zeichne mir ein Schaf..." - Anbefales.

Nå ska vi tilbringe dagen med litt einkaufen og deretter blir det ut en tur å spise i kveld. Vi vært i lag i ett år i dag! Så da har prinsen invitert mæ med ut på middag - am besten! <3

Som en del av gaven har Christian fått ei bok som heite Nichtlustig 5. Noen eksempel:

Artig før ungan. God helg! :-)

Was bedeuten die Wörter?

Da va vi i gang med språkkurs. Vi endte begge opp på nivå B1, som vise sæ å være et relativt høyt nivå å starte på. I går va æ overbevist om at det her aldri kom til å gå. I dag gikk det litt bedre. Ein bisschen besser! 

De andre vi går i klasse med har deltatt på språkkurs i lag i fem mnd allerede. Vi og en fra Sør-Korea, som vi trur heite /San Jon/ (hvis noen skulle være i tvil så e det altså lydskrift). Etter det æ klarte å tyde fra kladdeboka til Christian skrives det nåkka sånt som Sangkuem, men det gir jo ingen mening? Uansett.. Han begynte i hvert fall samtidig som oss og vise sæ å være fiolinist. Sannsynligvis av typen wunderkind. 

Ellers kjente de andre hverandre fra før. Men de har alle tatt skikkelig godt i mot oss! I går hadde æ en presentasjon sammen med en som heite Fuat, temaet var: en saks (Die Schere). Det va den mest entusiastiske og mest overbevisanes presentasjonen æ noensinne har gjennomført. Kjøp en saks. Den e veldig miljøvennlig. Man kan bruke den til å klippe ut en gave. Takk for oppmerksomheten.

Fuat kommer fra Tyrkia, og utover det e d folk fra Serbia, Tunisia, Bangladesh, Algerie og Russland. Også oss da. Stakkars bleike nordmenn. Alle trudde vi va søsken den første dagen. Glad vi fikk klara opp i den misforståelsen. På tysk selvfølgelig.

Man merke at ting begynne å komme tilbake, men føle det e enda lenge igjen til æ kan reglan på rams. An, auf, inter, in, neben, über, unter, vor und zwischen. Så det så. Men det å bøye et uregelmessig verb i preteritum e fortsatt litt vrient. Men det kommer sæ! Klarte faktisk å ha en hel samtale på tysk i dag. Om demens av alle ting, men det ga mening! Spesielt siden æ nu har glemt halvparten av ordan æ lærte. :)

Noen tilfeldig utvalgte bygninger i Bielefeld:

...og litt av ei handlegate

Æ har lagt merke til at det gikk ganske fort å føle sæ som hjemme her. Hvis man ser bort i fra språket så e det mange ting som ikkje e så forskjellig fra Norge. Æ har laga ei lita liste:

• Unga som ikkje får det de vil i butikken har en ikkje så veldig overbevisanes gråt av typen æ-kommer-til-å-tvinge-frem-denna-hulkinga-til-æ-får-det-som-æ-vil, på samme måte som i Norge.
• Hvis man har lyst til å gå av bussen må man trykke på stoppknappen, de fleste bussjåføra, inklusive de tyske, e dessverre ikkje synsk...
• Selv med den tyske punktlighet og struktur forekommer det også her forsinkelsa i kollektivtransporten (spesielt morsomt når man har sin andre dag med språkkurs...)
• Billig betyr billig også på tysk, bortsett fra at billig på tysk e ti ganga billigere enn på norsk. F.eks koste en sekspakning med øl 2,99 Euro, dvs. ca 24 norske kroner. 

Ting som derimot ikkje e fullt så likt:

• Når man levere koppen sin i kantina får man pant på den, på samme måte som med flaske. Her skjønne man fint lite når man har betalt 1,99 Euro før en kopp kaffe, gir kantinedama koppen tilbake og ho gir dæ 1 Euro. Nei, det e din kopp? Skal du kjøpe den hos mæ? Du gir mæ 1 Euro fordi æ e fattig? Nei.. Okej. Dann weiss ich nicht.
• Det går ikkje an å betale med Visa i butikken. Betaling e visstnok kun for de som e medlemma av den hemmelige klubben som har EC kort... Med PIN-kode. 
• Man kan ikkje gå inn i en butikk uten at de har nåkka med sjokolade på. Hilsen har ikkje meldt oss inn på treningssenter enda.
• Pølse med karri
• Pølse med Senf i alle varianta (les: sennep)
• De selg øl, vin og sprit i alle dagligvarebutikka. Dvs de gir bort alkohol. Snille tyske butikken.
• Alt finnes på glass! Pølse på glass...? Nei, takk?
• De har små pølse med leverpostei. Lekkerbisken. 
• Det magiske ordet e generelt pølse. 

Nu har vi også fått på plass vaskemaskin og micro på kjøkkenet - ganz gut! Begynne å ligne på ei skikkelig leilighet. Vi har handla inn en del, så kjøleskapet e etterhvert nokså respektabelt. Honning, pepper og salt - og selvfølgelig sennep!

La pølsefesten begynne! (trykk på linken for trivelig pølsemusikk!)

Ikkje så nært, men ikkje heilt fjern heller

Farao på ferie

André Bjerke

I landet Miramarmora

var Farao på ferie

hos farmora og mormora.

En morgen klatret mormora

til Farao i furua,

og så begynte moroa.

- Hva ler´u a? sa farmora.

- Av mormora, den furia!

- Hvor ser´u a? sa farmora.

- I furua! sa Farao.

- Kom ned igjen! sa farmora

til mormora i furua.

- I morra, ja! sa mormora

til farmora til Farao.

Du ser av vår historie

at det å dra på ferie

i landet Miramarmora

til farmora og mormora,

den furia i furua,

har Farao hatt moro av!

Litt bakgrunnsmusikk

Onsdag 09.02: Ny by, nytt språk, nytt land. Ingen leilighet, ingen anelse. 

Etterhvert som uka har gått e d mange ting som har falt på plass. Vi har funnet en plass å bo. Vokabularet e litt større, selv om æ stort sett snakke en blanding av engelsk og tysk. Kanskje æ heller skal følge rådet fra min mor og heller prøve å rope alt på norsk i stedet..?

Leiligheta vi har fått ligg litt uttafør byen og vi e avhengig av buss og Stadtbahn før å komme oss i mellom, men d ser ut som d e relativt gode forbindelsa. Nabolaget består av oss og ellers mange pensjonista. Ganske rolig kan man si... Sånn ser kjøkkenet og stua ut:

Vi har vært utrulig heldig med de vi leie hos - de veit ikkje ka godt de ska gjøre før oss! D kommer også noen morsomme misforståelsa når man ikkje snakke språket så godt. Når vi va på visning kunne husvertinna fortelle oss at faren hennes hadde bodd i leiligheta tidligere, og det kunne hende at vi kom til å høre han. Det hendte at han ropte mye. "Hallo!" kunne man ofte høre. Ves d skulle bli et problem for oss så måtte vi bare si i fra så skulle de se ka de kunne gjøre. Jaha.. en død mann som går igjen i leiligheta?? Eh.. 

Et kvarter etterpå ble vi invitert inn til dem (de bor i underetasjen). Plutselig hørte vi nån som ropte hallo i det fjerne.    Så kom Angela inn med faren. Han hadde ikkje flytta så langt, bære ned i etasjen under. Siden da har vi hørt han ofte. Stakkars gamle mannen, han e nok litt ensom.

I dag har vi vært ute og gått tur, sett oss litt rundt i området. D snødde litt i går, men alt regna bort i løpet av natta og dagen i dag. I dag va d derimot glimt av sol og veldig fint ute!

Wherever you go, there you are.