Æ har løst til å skrive om det å ikkje føle sæ god nok. Ikkje fordi æ har løst til å utlevere mæ sjøl, men fordi æ har en følelse av at mange føle det på samme måten.
Først av alt: The Weepies - Citywide Rodeo
Det finnes utallige måta å føle sæ utilstrekkelig på. Når man kommer før seint på jobb. Når du kommer fra en eksamen og føle at du har scora en A, men det vise sæ å være en C eller D. Når du går ei uka eller seks uten å trene, og alle andre selvfølgelig e i sitt livs beste form. Man glemme å hente ungen sin i barnehagen på vei hjem fra jobb. Når man har satt opp at man ska lese fra åtte til åtte, men i realiteten får lest to tima og bruke resten av tida på å snakke med de man sitt på kontor sammen med. Man har bestemt sæ før å bruke lørdagen til å vaske huset, men ende opp med å se 14 episoda av en eller anna hjernedød TV-serie. Man har laga 120 avtale før den kommanes uka, men har ikkje ork til å møte til halvparten av dem. Man rekk ikkje å henge opp klær før ektefellen kommer hjem. Man glemme å kjøpe brød. Man lar notatan til den viktige presentasjonen på jobb ligge igjen hjemme. Uansett kæm man e og kordan rolle man har møte man daglig andres og egne forventninge til sæ sjøl, uansett om man e student, i full jobb, pensjonert eller går i første klasse på barneskolen.
Enkelte daga e den ytterste huden gjennomsiktig og man føle at alle kan se rett gjennom dæ. Selv dama i kiosken kan se at du ikkje dug til noen ting. Og ho kommer sikkert til å fortelle det til heile verden også.
Noen daga vil man bære ligge innerst i kroken under senga, holde pusten og håpe at ingen legg merke til at du eksistere. Som regel e det en dårlig strategi. Grunna den tidligere nevnte lørdagen risikere man fort å møte på et visst antall aggressive hybelkanina og andre avarter. Så ka skal man gjøre? Finnes det noen gode strategia før å skru av sine sosiale følera og legge de til sides?
Ska man klistre på sæ sjarmen og tvinge sæ gjennom det? Utstråle den største selvsikkerhet (og kanskje litt ekstra før å være på den sikre sida). Så når folk spør kordan man har det så gir man sitt mest selvsikre smil og svare i et påtatt optimistisk tonefall: "Det går bra!". Kor mange gang har man ikkje delt ut den frasa og kjent nederst i magen at det ikkje stemme. Det e ei frasa som minne om en gammel venn man ser på gata, men som man har slutta å hilse på. Likevel dele man den ut som et ørlite håp om at heller ikkje i dag vil noen gjennomskue menneskeligheta vårres.
Og når kvelden kommer sitt man å spille av utallige scenarioa og samtala fra dagen som har vært og lure på kordan det gikk an å være så idiot. Kæm e det som har latt en sånn brist i skaperverket vokse frem. Og kordan i all verden skal man rekke å gjøre opp før alle feilan man har gjort i dag før mårradagen e over og samtidig ha hjernekapasitet til å unngå alle feilan man kommer til å gjøre? Det e faktisk håplaust.
Når dissa dagan kommer skulle man ønske at det fantes en pille mot selvbevissthet og dårlige forventninge til sæ sjøl.
Man skulle kanskje tru at æ nu skulle avslutte detta innlegget med et knakanes godt selvhjelpsråd. Æ sku ønske æ hadde et å komme med. Kanskje i mårra. Når æ kommer frem fra under senga. Kanskje verden da ser annerledes ut. Og hybelkaninan e kanskje ikkje så aggressiv hvis man slutte å fore dem med negativ påvirkning.
<3
SvarSlett